”På trikken” er skrevet av Nina Lykke, og ble utgitt i novellesamlingen “Orgien, og andre fortellinger” i 2010. I denne teksten skal jeg analysere og tolke novellens form og handling.
Motivet i teksten er spennende i seg selv, men dersom man kombinerer det med det underliggende temaet, så blir historien mer meningsfylt. Mange forskjellige temaer kan knyttes til denne novellen, som liv og død eller oppdragelse. Det som oppsummerer novellen helhetlig best er meningen med livet. Motivet er en person som observerer en far og sønn som sitter på trikken sammen og snakker, som etter hvert ender opp i en konflikt.
Historien er skrevet i førsteperson. Denne synsvinkelen gjør at vi kommer nærmere sinnet og tankene til fortelleren, og kan se handlingen gjennom hans/hennes øyne.
Novellen åpner i in medias res, og er kronologisk. Fortelleren går inn på en trikk og finner seg et sete. Vi får ikke vite noe om fortelleren eller hvilken sammenheng handlingen er i. Fremfor seg ser han en far og en sønn som sitter sammen. Faren snakker med en rolig, tydelig stemme mens han peker ut av vinduet og snakker om det han ser. Det er en tydelig enveiskommunikasjon mellom dem. Sønnen er opptatt med å tegne ting i duggen på vinduet og følger ikke med på det faren sier. Først tegner han navnet sitt, så tegner han en penis. Faren legger ikke merke til det. Så tegner han et hakekors. Dette oppdager faren, reagerer ved å bli opprørt. Gutten begynner å gråte og skriker høyt at faren er dum. Han løper innover i vogna før faren får tak i ham og deretter tar ham med ut av trikken. Etter de har forlatt vogna, trekker fortelleren pusten og undrer over hva som finnes utenfor universet.
Novellen bruker et eget tekstformat til farens monolog. Alt han sier til sønnen er skrevet med store bokstaver. ”SER DU DEN MANNEN DER? DET ER EN TIGGER. DET BETYR HAN IKKE HAR NOEN PENGER”. Store bokstaver blir ofte brukt for å fremheve viktige, formelle beskjeder. Hvis du er på en flyplass, vil informasjon om bagasje eller forbud mot røyking mest sannsynlig stå skrevet på samme måte. Når farens monolog også blir skrevet på denne måten, gir det et upersonlig og følelsesløst preg. En annen effekt som tekstformatet gir, er at monologen blir slitsom å lese. Dette kan knyttes til guttens oppfatning og frustrasjon over faren sin.
Fortellerens tankereferat består av lange setninger med mange komma. ”Og jeg må bøye meg fremover og puste rolig, inn og ut, lange, dype pust, ikke tenke, bare puste, sånn ja, du sitter på trikken og snart skal du av”. De ufullstendige setningene og alle kommaene gjør at referatene virker mer realistiske.
Spenningskurven stiger jevnt frem igjennom første halvdel av novellen. Etter hvert som faren snakker i vei om flere og flere uinteressante opplysninger, blir gutten mer og mer frustrert. Spenningen stiger når han tegner penisen. Dette er uventet, og gir tegn om at gutten tester om faren legger merke til det han gjør. Deretter, når han tegner hakekorset, kommer vendepunktet. Høydepunktet er når gutten roper, slår og løper bort fra faren. Etter at de forlater trikken, synker spenningen, og novellen blir avsluttet rolig.
Vi får vite lite om fortelleren i novellen. Teksten gir ingen hint eller opplysninger om alder, kjønn, navn eller bakgrunn. Denne mangelen på personopplysninger gjør at fortelleren virker identitetsløs og uten historie. Identitetsløsheten understreker også novellens tematikk. Det å vite hvem du er, er viktig for å finne meningen med tilværelsen.
Det er svært få metaforer i novellen, sett bort ifra at passasjerene lytter med ”stive ører” i starten av teksten. Historien er skreven med en objektiv, enkel stil hvor det ikke finnes sammenligninger eller besjeling. Mangelen av skildringer gjør fortellingen mindre levende. Ettersom vi leser historien gjennom tankene til fortelleren, er dette fraværet av litterære virkemidler en viktig pekepinn på hvordan fortelleren opplever situasjonen. Verdenen oppleves livløst og trist, uten farger eller andre sanseinntrykk.
Novellen handler om en person som synes at verden virker meningsløs og tom. Fortelleren relaterer sin livssituasjon med hendelsen han/hun ser på trikken; en far som ikke følger med på sønnen sin når han skriver og tegner. Fortelleren oppfatter faren som upersonlig og følelsesløs, og sympatiserer med gutten når han gjør opprør. Etter hvert som teksten nærmer seg slutten, når faren og sønnen står på fortauet sammen, så klamrer sønnen seg fast til faren. Dette gjør han selv om han egentlig er sint og kjenner seg fornærmet og oversett. Når fortelleren ser dette, Begynner han/hun å tenke på meningen med livet. Han/hun lurer på hva som ligger på utsiden av universet, og er trist fordi han/hun ikke kan finne det ut før han/hun dør, men forfatteren oppklarer raskt at vedkommende ikke har selvmordstanker ved å fortelle at han/hun ikke vil dø før tiden er inne. ”Helt til det blir stille. Og da får du kanskje vite hva som er bak den murveggen, ikke før. Og inntil da er det bare å prøve å slappe av og ta det helt med ro”. Fortelleren klamrer seg fast til livet, på samme måte som sønnen klamrer seg fast til faren, selv om faren egentlig representerer det mekaniske og meningsløse i tilværelsen. Ettersom det var gutten som gav fortelleren de eksistensielle tankene, kan man gå ut ifra at fortelleren trekker paralleller mellom sin egen og guttens situasjon.
Tankereferatet gjør at vi får et innblikk i fortellerens dypeste tanker. Oppbyggingen av novellen, sammen med tekstformatet og de få språklige virkemidlene, er viktig for å få frem tematikken. Tekstformateringa på monologen til faren er et sterkt virkemiddel som preger teksten kraftig. Alle disse faktorene er viktige virkemidler som gjør det klart for leseren at fortelleren opplever livet som tomt og meningsløst.